Hvorfor ble du psykolog?

Fordi jeg har et ønske om å hjelpe folk, og fordi jeg verdsetter idealet å være et brukende medmenneske for de man har rundt seg.

Selv var jeg ikke noe mønstergutt i ungdomstida, men har erfart at det går an å endre seg og ta gode valg for å få det bedre med seg selv. Men for å få til en bra endringsprosess, er det viktig at man får hjelp underveis av noen som bryr seg.

Da jeg senere begynte å studere psykologi var jeg mest interessert i hjernen og menneskesinnet. Jeg var opptatt av de mer filosofiske problemstillingene som lå til grunn for faget, for eksempel hva er bevissthet og hvordan fungerer sinnet? Etter hvert ble jeg mer og mer interessert i terapi, og det faktum at det går an å snakke sammen på en slik måte, at det kan hjelpe en å overkomme vanskene sine. Da ble det liksom full klaff med det jeg ønsket å være, og det jeg var interessert i.

Hva er ditt terapisyn? Altså hvordan jobber du?

Jeg tenker at mange av de psykiske vanskene folk har, dreier seg om at man har vært gjennom erfaringer og påkjenninger i livet som man ikke har klart å finne gode måter å håndtere på.

Man kan ha for eksempel ha tatt på seg skylden for noe i barndommen, og så lever man etter en antakelse om at man er et dårlig menneske senere i livet. Man kan også bære på vonde relasjonelle erfaringer som preger en i ettertid, hvordan man ser på seg selv og hvordan man er i sammen med andre.

Symptomer kommer når de indre selvantakelsene ikke fungerer, enten fordi man fornekter seg selv, eller fordi man ikke tør å gi uttrykk for sine behov, fordi man har en følelse av at man må begrense seg, at det ikke er plass til en i verden, at andres behov er viktigere enn sin egne osv.

Da kan man bli engstelig og redd, nedstemt og lei seg, nummen og fjern, og man prøver å presse seg til å yte mer. Dette kan igjen føre til at man står i fare for å bli utbrent, lunta blir kortere, man kan bli sint på andre uten at man vil det, og man kan ty til dårlige mestringsstrategier for å flykte fra det vonde man føler på.

For å komme inn til følelsene sine og finne mer ut av sine egentlige behov, må man komme gjennom en del indre barrierer. Dette kan terapien være behjelpelig med.

Jeg ser på terapi både som en selverkjennelsesprosess, der man gradvis blir bedre kjent med de ulike lagene man har (altså både gode og dårlige sider av seg selv), men også en prosess der man endrer seg gjennom atferd og begynner å teste ut nye mønster og måter å være på i verden og sammen med andre.

Å klare å bli en annen, dreier seg ofte om å våge seg litt frampå, å tåle det, selv om man føler at man mister litt kontroll.

På hvilken måte kan terapi være til hjelp?

Terapi kan være veldig frigjørende og oppløftende. Men det er også et tungt arbeid, og det er ofte tøft å innse rekkevidden av vanskene man har båret på.

Det er viktig å gi den terapeutiske prosessen tid, og tenke at ikke alt lar seg løse ved en kvikkfiks. Menneskesinnet er altfor uutgrunnelig til å kunne reduseres til en enkel maskin som kan fikses med noen skrutrekkere.

Når det er sagt prøver jeg likevel å få hver time til å bli så betydningsfull som mulig, slik at også terapiene kan bli så kortfattede som mulig. EMDR er for eksempel en metode jeg bruker, som er ment å være intensiv og kortfattet for behandling av traumer og andre livspåkjennelser.

Jeg tenker at ved all terapi gjelder prinsippet om at man ikke alltid overkommer problemene sine, men man kan vokse seg større enn dem. Jeg har troen på at terapi kan hjelpe en med en slik personlig vekst.

Hva kan klienter forvente av første time hos deg?

Først og fremst ønsker jeg å møte de som et medmenneske som lytter og bryr seg om det de forteller om. Men jeg vil også forsøke å forstå. Det vil si, jeg begynner tidlig sorteringsarbeidet, der vi sammen finner ut av hva som skal få fokus i den videre terapiprosessen.

I første time er man som regel litt spent og har en del forhåpninger om hva terapi kan hjelpe med. Noen ønsker å finne en løsning på problemer man ikke klarer å løse selv. Men nettopp fordi man ikke har klart å finne ut av det selv, betyr som regel at det man sliter med er veldig innfløkt og vanskelig. Jeg prøver å være lydhør for hva som kan ligge til grunn og har hindret en i å komme seg videre, og prøve å gi et håp om at det mulig å endre seg og få det bedre.

Mye av arbeidet i terapi er et indre arbeid, der inngrodde gamle mønster spiller seg ut i nåtiden og kan hindre en i å komme videre, og da krever det tid og litt innsats å komme til en erkjennelse om hvem man er og hva som skal til for å få det litt bedre i hverdagen.

Hva gjør du for å ta vare på deg selv, og hva liker du å gjøre utenom jobb?

Jeg tror god mental helse dreier seg om et balansearbeid mellom de ulike og ofte motstridende behovene man har. Som småbarnfar kan jeg for eksempel ikke ta hensyn til alle behovene mine til enhver tid. Men det er likevel mulig å finne glede i de større tingene, finne mening i det små og balanse i det store bildet.

Jeg er glad i å lese og å skrive, og prøver å utvikle meg litt innenfor ting jeg både kan og ikke kan. I det siste har jeg praktisert «friskriv-metoden» hver morgen. Det går ut på å skrive så fritt som mulig i 5-10 minutter, som en slags meditativ praksis.

I fjor sommer lærte jeg meg å løse rubiks-kube sammen med sønnen min. Å legge bort det som forventes av en (gjerne en forventning man legger på meg selv), og bare gjør noe helt annet, var ganske befriende! Nå har jeg igjen glemt hvordan man løser en slik kube, men det spiller ikke noen rolle. For det å lære nye ting for moro skyld kan gi et overraskende overskudd og glede.

Ta kontakt her dersom du ønsker å snakke med Peter Strassegger.